Hurra, det hagler. Det er midten av mai, og det hagler. Riktignok er dette Norge, ja, men likevel.
Nåvel, det gjør ikke stort i dag egentlig. Det er en kjip dag uansett. Jeg vet ikke helt hvorfor, eller, vel, jo. Det er vel det samme som alltid, er det ikke? Du ser jenta du er litt betatt av kysse kjæresten du ikke visste at hun hadde, og så er det downhill from there. "It makes me drink beer (...) It makes me drink more", synger The Magnetic Fields, dog om en litt annerledes situasjon.
Kjærligheten. Jeg er jo egentlig dypt og vanvittig forelska i ei anna jente, men i perioder tviler jeg på om jeg egentlig virkelig faktisk er det, eller bare vil være det? Kanskje jeg bare tror jeg er det? Joda, hun er perfekt og vel så det. Hvis hennes skjønnhet kunne strekkes ut i en fysisk dimensjon ville den rekke til evigheten og forbi, og jo, jeg er forelska. Dubito, ergo amo. (Jeg beklager hvis det er feil, men jeg er ikke helt stø i latin...) - Jeg er i det minste ikke likegyldig. Jeg tviler, derfor elsker jeg.
Jeg tror jeg sitter litt fast i et mønster. Eller en forbannelse, eventuelt. Møter jeg en jente jeg liker eller blir (veldig) forelska i, så har hun selvfølgelig kjæreste. Hvis ikke, så er det som nå: Hun jeg vil ha er sannsynligvis den vanskeligste jenta man kan prøve seg på. Det vil si, hun er kanskje umulig å bli sammen med, for alle. Men, man må satse på det umulige. Og det er viktig å ikke være redd. Ikke være redd for kjærligheten, ikke være redd for livet, ikke være redd for det man elsker. Jeg siterer den fantastiske Dr. Magnificent Bastard:
"Love is different than passion. Passion is the short skirt and high heels that smells like spring and says, "Hi." Love is making children with her and eating her bad cooking and holding that same woman's hand ten of fifty years later when she dies. (...) Love can be heart-wrenching or life-affirming or sweet or light or poignant, but it is never boring. It never feels like death. It can be tremendously therapeutic to have a woman infer that you're a cunt. It is then that you realize that your masculinity is weak not because you're not interested in surgery or making gobs of money, but because you're afraid of your own life. You're afraid love will be too hard, but only a cunt is afraid of love. What goes into being a man is the same as what goes into being a woman: owning up to responsibilties that come from love."
Når man tenker over det, så er ikke alt så ille som man gjerne vil ha det til. Jeg prøvde å skrive en sang i dag, men det ble ikke noe av. De første linjene gikk noe sånt som "I've been looking for a reason to be sad / It's been a while now, a couple of days" - men den ble bare for teit, for sutrete og tåpelig.
Jeg håper jeg kan klare utdannelsen som barnevernspedagog og få en jobb jeg trives med. Jeg ser for meg å hjelpe hjemløse barn i New York eller rusmisbrukende ungdom i Oslo, jeg vet ikke, men jeg tror jeg kan klare det og være flink til det. De "egoistiske" sidene mine kan jeg pleie på fritiden, skrive bøker og det der.
En annen ting jeg må slutte med er å prøve å gjøre altfor mye. Tusen store prosjekter, samtidig. Så klart det ikke går. Lær å prioritere.
Så, fremover, prioriterte oppgaver:
- Lese til eksamen
- Lese andre bøker (bli ferdig med Prozac Nation etc.)
- Jobbe ferdig romanen.
- Jobbe med musikk.
Men - fortsatt den følelsen; hva er galt med meg? Hva er det jeg gjør galt?
oh well, what the hell...
